Denis Diderot

(Bilde fra “We’re Never Far From Where We Were“)

DEN FJERDE VEGGEN
(“THE FOURTH WALL”)

SKUESPILLERENS PARADOKS

Denis Diderot 1713 – 1784
(fransk)

  • Filosof i Opplysningstiden
  • Teater skulle være “den sekulær kirken”
  • Teater skulle inspirere publikum og utruste dem til å stå i mot politiske og religiøs tyranni
  • Vil ha “sannhet” på scene gjennom et slags stiliserte hverdagsliv
  • Han vil ha en fjerde vegg, men det var ikke tatt i bruk i hans levetid

I forhold til skuespillerkunst Denis Diderot skrev:

-[… E]ven with the clearest, the most precise, the most forceful of writers, words are no more, and never can be more, than symbols, indicating a thought, a feeling or an idea; symbols which need action, gesture, intonation, and a whole context of circumstances, to give them full significance.

(“Acting”. Encylopaedia Brittanica)

Paradoks om skuespilleren:

Diderot sa at skuespillerens bruker teknikker til å skape en illusjon av følelser – og at det er det eneste måte at han/hun kan gjenskape de hver forestilling for å fremkalle ekte følelsene i et publikum.

D.v.s. skuespilleren må være falsk for at publikum kan oppleve sannheten:

“[H]vorfor skulle skuespilleren være forskjellig fra dikteren, maleren, musikeren eller den store taler? Det er ikke i den første begeistringens rus at de karakteristiske trekk kommer til syne, men tvert imot i de stunder man er rolig og behersket, i fullstendig uventede øyeblikk. […] Det er evnen til kjølig refleksjon som skal dempe begeistringens rus.

Det er ikke det heftige, voldsomme menneske, uten kontroll over seg selv, som rår over oss; det er forbeholdt ham som rår over seg selv. […]

Et ytterligere bevis på det jeg hevder, er at skuespilleren før han sier [replikkene], så har han lenge hørt seg selv si det, og han hører seg selv i det, og han hører seg selv i det selvsamme øyeblikk han setter Deres sinn i bevegelse. Hans begavelse består ikke å føle, som De tror, men i å gjengi så nøyaktig alle ytre tegn på følelse at De lar Dem lure. […]

[H]an er ikke den person han fremstiller, han spiller den og spiller den så godt at de tror han er et. Denne illusjon er det bare De som har; han vet at det ikke er tilfelle.”

(Gatland, 32)