Notater om Franske klassisisme

(Bilde via Wikimedia Commons)

Fransk klassisisme innen teater er mer av en stil og form enn en tidsepoke. Det kan ikke stadfeste eksakt datoer hvor det var en framtredene teaterstil/form – uansett hvor mye det franske akademiet prøvde seg. Dramatiker som holde seg til fransk klassisismens idealer fikk støtte og anerkjennelse i sin tid – men…

Av de tre framtredene dramatiker fra «klassisisme» (Corneille, Racine og Molière) var bare Racine (mer eller mindre) flink til å holde seg til klassisismens regler.

  1. Decorum = sømmelighet
  2. Verisimilitude = (sannsynlighet)»true to life»
  3. 3 dramatiske enheter: tid, sted og handling
  4. Poetic Justice = straff for de onde, belønning for de gode

To genre var lov:

  • heroiske tragedie
  • «comedy of manners» (komedie som fokusere på folks oppførsel)

De fleste skuespill var skrevet i Aleksandriner. Og teaterets mål var å belære og behag.

Hvor er vi i tiden?

Den fransk kong Henri II giftet seg med Catherine de´Medici – som var italiensk. Etter det (ca. 1547) kom rennesansens idealer endelig til Frankrike.

Teater var spilt i skoler og på hoffet og hoffteater. Det var festivaler med spetaklet og «ballet de cour» (som intermezzi).

Skuespiller trupper hadde ikke lov å etablere seg i Paris. Skuespillere betalt å få lov å spille i Paris. De kunne spille på den eneste teateret som var det Hôtel de Bourgogne, eller på tennis baner. Skuespillerne kunne leve fra inntekten – det var fremdeles sett ned på av kirken og derfor brukte mange skuespillere «stage names».

I likhet med England under Elizabeth 1, folk sto for å se på teateret – og slagsmål med kniv og sverd var vanlig i teateret. Det var så mange som 1.000 i publikum og det var mat og drikke og andre salgsvarer tilgjengelig.

Mellom 1598 og 1612 Valleran LeComte hadde en teater troupe som kalte seg Les Comédiens du Roi (Kongens skuespillerne) men det var antageligvis selv-valgt fordi de hadde spilte for Henri IV. De fikk ingen støtte eller privilegier fra kongen. (Omskriving av Brockett, 251)

[NB: Utsnitt over er en avvik fra informasjon på Gyldendal.]

Kardinal Richelieu vil ha Paris som Europas kulturelt hovedstad…

  • Kardinal Rischelieu under Ludvig XIII  (på tronen 1610-1643) sørget for italiensk-inspirerte teaterbygninger.
  • Kardinal Mazarine under Ludvig XIV (på tronen 1643 – 1715) sørget for italiensk opera-inspirerte teatervirkemilder.

I seint 1620-tallet begynte dramatiker å skrive med de klassiske prinsipper.

Det franske akademiet begynte i 1629 som en gruppe som diskuterte litteratur. I 1637 overtalt Rischelieu dem til å være et offisiellt institusjon under den franske staten. Det finnes ennå i dag.

Også i 1629 Kong Ludvig XIII ga permisjon for en skuespiller troupe å etablere seg i det Hôtel de Bourgogne. De fleste var fra den gamle Les Comédiens du Roi troupen og de beholdt navn. Innen 1634 var en konkurrerende troupe på plass. 

I 1641 Ludvig XIII gjord det ulovlig å diskriminere mot skuespillere. Men det hadde lite innflytelse om kirkens holdning. Samme år bygget Kardinal Richelieu en ny teater i hans slott. Den hadde en permanent prosceniumsbue. Det senere ble kalt Palais-Royal.

(I 1658 Moliéres troupe imponerte kongens bror og fikk etablere seg i Paris.)

I 1659 giftet Ludvig XIV seg og i forbindelse med bryllupen ble den største teater i Europa bygget: Salle des Machines. (ff. året etter konsentrerte Solkongen seg om Versailles).

I 1680 flettet flere troupene sammen for å etablere det Comédie-Française, som finnes ennå i dag.