The literary tradition of dramaturgy stems from ancient Greek drama, and Aristotle’s Poetics, in which he argued that specific elements placed in a particular order are essential to create dramatic tragedy and the emotional catharsis that this generates in the audience.
(kilde: Cambridge Junction)
According to Aristotle:
The purpose of the play is revealed through
- Plot (organisering av hendelser)
- Character
- Thought
The tools for conveying these choices to an audience are
- Diction (språkdrakt)
- Music
The presentation/organisation of these elements is
- Spectacle
Se dramaturgisk virkemidler for mer om hvordan regissøren utforme den faktiske sceniske dramaturgi.
Artistotle’s observation of how the successful playwrights of his time “plotted” their plays, has resulted in a pattern that is ubiquitous in Western theater, film and television. Even 1990s sitcoms follow a rough Aristotelian pattern, with the placement of commercial breaks taken into account in the structuring of the storytelling. For example, after the final commercial, the denouement (“life goes on”), which does not add to the story, but serves as a reassuring “epilogus“.
Line Malviks powerpoint for aristotelisk dramaturgi.
Aristoteles dramaturgiske begrep: (punktene på spenningskurven)
- Eksposisjon Presentasjon
- Desis Komplikasjon
- Peripeteia (Peripeti) Vendepunkt, før-klimaks
- Anagnorisis Klimaks, erkjennelses øyeblikket
- Lysis Løsning
This structure has been the starting point for storytelling dramaturgy ever since.
Kjennetegn for Antikkens Tragedie:
- Prologus – innledende dialog som inneholder presentasjon av myten/konflikten
- Parodos – korets inntogssang
- Epeisodion – dialog mellom skuespillerne Kommos vekselsang mellom kor og *rollefiguren(e)
- Kommos – vekselsang mellom skuespillere og kor
- Stasimon – korsang som binder episodene sammen
- Exodus – korets utgangssang
- Epilogus – avsluttende eller resymerende dialog scene
Andre dramaturgi modeller
Fra Vågen dramateams begrepshefte:
Dramaturgi: Hvordan vi bruker teaterets virkemidler og dramaturgiske virkemidler til å formidle handling (spenningskurven) til et publikum.
Dramaturgiske modeller:
1. Den aristoteliske/klassiske dramaturgi har en kronologisk handling. (Hollywood-modellen er en videreføring /forenkling av den aristoteliske modellen)
2. Handlinger i den episke modellen er ikke nødvendigvis kronologisk. Scenene kan være selvstendige (episodiske), og publikum skal ikke engasjere seg følelsesmessig i en av rollefigurenes skjebne. Det kan være brudd og fortellere. (Bertolt Brecht) [*Erwin Piscator]
3. I den simultane modell flere handlinger samtidig. (F. eks. Middelalderens simultanscene) [*Immersive teateroppsetninger er ofte simultane]
4. I den absurdistiske modellen er det sirkulær dramaturgi: handlingen slutter der den begynner. Alle handlinger er meningsløse.
5. I den postmoderne dramaturgi er disse modellene (de 3 ovenfor) på vei til å gå i oppløsning, og handlingen/flere handlinger blir presentert i en rekkefølge som kan fremstå kaotisk og uten sammenheng. (Innen Performance teater) [F.eks. Forced Entertainment sin Bloody Mess]
A director and/or dramaturg consciously arranges the dramaturgic elements of a production to control the rise and fall of the tension on stage.
To the right is an example of a directors rough schematic for the dramaturgy of sub-scenes in a devised work.
This schematic is an example of using plot points as pivots to create shifts of tension. This was a trouble-shooting technique to address a monotonous and “flat” scene.
Fordypning:
Rens forslag for monolog- dialog skriving