(Bilde via Universal Production Music)
Sjanger: Valg av teaterets virkemidler (inkl. dramaturgi) skaper til sammen en forventet og gjenkjennelig uttrykksform som publikum forventer. F.eks. Commedia dell arte, realisme, eller gresk tragedie.
Spillestil (obs: ikke skuespillerteknikker): Et spesifikt, ekspressiv helhetlig uttrykk som skuespiller/skuespillerne sørger for gjennom sine valgte bevegelseskvaliteter og stemmebruk. Det kan kategoriseres som konvensjonell, realistisk, deklamatorisk, eller stilisert.
Stilisert kan videre avgrenses til, f.eks. farse, “finsk fjernsynsteater”, Pinteresque, Wilsonesque (kan vi kanskje si), osv. Ofte vil det indikere sjanger til et publikum bare i seg selv.
Min bruk av begrep “konvensjonell” er for å beskrive en teatralsk presentasjon av en troverdig karakter. Det vil si skuespiller jobber med utgangspunkt med teknikker fra psykologiske realisme i forhold til motivasjoner og fysiske handlinger (f.eks. Stanislavski og variasjoner av method acting) – men utrykk på scenen er forsterket og “teatralsk”. Jeg bruker dette for å skille mellom samtids ideell av realisme som en illusjon som ligner naturalismens teater – som vi bruker i f. eks. film og kammer teateret.
(Min faglig forankring i valget å ta i bruk begrep: Forestillingesanalyses, en introduktion av Michael Eigtved. Forlaget Samfundslitteratur, 2007.)
Powerpoint presentasjon av Einar Bjørge om spillestil og sjanger.
Farse
Visual Comedie: Notater om visuell komedie filmen “Laughing Matters”
Her er også slapstick, parodi og satire.
American Musical
Opera
Peking Opera
Theater of Oppressed
Mime
Corporal Mime
Melodrama