Skuespillerens rolle: Stanislavski, Brecht og Artaud

REPRESENTATION
PRESENTATION
DEKLAMATORISKE

Har du lest “Hva betyr egentlig “Abstrakt?”


I innen scenekunst har vi enten realistisk- eller stilistisk (tealtralsk) skuespillestil.

Innen retrealisering søkte man vekk fra det realistisk tilbake til det teatralsk.

Modernistene skulle abstrahere virkeligheten med å fokusere på livet fra forskjellige perspektiver.  De vil ikke konkurere med film eller literaturen som var så anvendelig til å gjenspeile naturen (mimesis). Modernistene vil finne teaterets egenart.


Hva betyr dette for skuespillerkunsten?

Før realisme var teateret ofte til tjeneste til teksten. Dette betyr at det mest vanlig spillestil var stilerserte: deklamatoriske.

Diskjon var vektlagt, samt “gestikk”:

(se 1.30 inn)

Da realisme og naturalisme ble først utforsket på scene, var det Stanislavski  som lagt ned et system (skuespillteknikker) for skuespillerne å ikke bare formidle realistiske tekst, men å respresentere rollefigurene på en troverdig måte gjennom fysiske handlinger.

  • Stanislavskis systemet = teknikker for å oppnå troverdig fysiske handlinger på scenen = realistisk skuespillstil

Men nesten samtidige i teaterhistorien oppstå modernisme i kunstverden. Det var en motreaksjon til ekstreme respresentasjonelle kunst.

Kunstneren skulle abstrahere og formidle en «sannhet» som var dypere enn det vi ser eller hører. Et eksempel er

  • Meyerholds biomekanikk = teknikker for å oppnå profesjonelle og virkningsfulle formidling av abstrahert informasjon til et publikum = stiliserte skuespillstil

 


«Representation vs. Presentation»

In realism, an actors job is to represent a real person on stage. It has been argued that all realistic acting has roots in Stanislavskis system for representing a character on stage.

Even if the character you are playing onstage is called a “witch” by other characters, you use that information to build your role. But you do not play “a witch”.

You want the audience to «suspend their disbelief» and believe you are a specific person, who is somehow a “witch” as defined by their community. You will create a realistic psychological model for your character, who will be motivated by psychological goals to perform physical actions. These actions are interpreted by other characters and by the audience. (The actor works backwards from the desired result to find the origin of psychological truth in the actions).

If you are onstage and being a stereotype of a witch, or holding a puppet that is a witch – or winking at the audience, and there is a playful agreement that you aren’t really a witch but are pretending to be one – this is you presenting the idea of a witch to the audience. This is not realism.

Brecht wanted actors to present characters to the audience so that the audience can understand the story and the message in the story. Brecht did not create a system of acting techniques, but rather directing techniques. Actors use a combination of techniques to help create the distancing or verfremdungseffektekt. They could use several different techniques, or even use “not acting” when they step out of character.

Artaud was concerned with neither representation nor presentation – he wanted the actors to embody the spiritual reality of a human being and flood the audience with experience. His focus was on what I would call the experiential. The ritual-like experience was much more important than the cognitive recognition of characters or stories.

Screenshot 2019-12-07 15.31.30.png

Exercises: Gestus og verfremdungsteknikk